Det urettmesige oppgjøret

Om rettsoppgjøret i Norge etter 2. verdenskrig

Kontakt og synspunkter:

rettmessig@gmail.com

 

Om nettstedet og forfatteren 

 

8 Om administrasjonsrådet

 

Relevansen til landssvikoppgjøret.

Som nevnt i kapittel 6.1 besluttet Høyesterett med godkjenning fra de tyske okkupantene 15.4.1940 å opprette et administrasjonsråd som skulle ta seg av den sivile administrasjonen i de okkuperte delene av Norge. Etter kapitulasjonen 10.6.1940 gjaldt det hele Norge.

 

Årsaken til at Administrasjonsrådet trekkes fram i forbindelse med landssvikoppgjøret er at rådets virksomhet har relevans til hva det vil si å ”yte fienden bistand i råd eller dåd” slik det er angitt i § 86 i straffeloven av 1902.

 

Det synes åpenbart at det var i tyskernes interesse å få opprettet Administrasjonsrådet. At Administrasjonsrådet også faktisk måtte samarbeide med tyskerne er en selvfølge. Fra UK 45– bind I , kap. II side 226 flg siteres i relasjon til Administrasjonsrådet:

 

”I denne sammenheng er det viktig å se på Administrasjonsrådets stilling i det hele tatt til tyskernes krav om norsk arbeidskraft. Som nevnt foran hersket det i alle kretser et alminnelig ønske om at arbeidslivet skulle holdes i gang for å hindre nød og den uro som derav kunne følge. Administrasjonsrådets medlemmer delte selv dette ønske, men de ønsket ikke at dette hensyn til sivilbefolkningen også skulle ha den sidevirkning at tyske interesser ble tjent med det. Men denne følge var uunngåelig. Når hjulene skulle holdes i gang, når tyskerne var de største arbeidsgivere, de beste betalere og kjøpere utenfor rasjoneringsforskriftene, med herre dømme over priser, lønninger, rasjonering og pengemarked, kunne følgen lett bli at folk alminnelig sett trodde at det ikke var noe å si på at de arbeidet for og solgte til tyskerne.”

 

Det samarbeide med tyskerne som UK-45 her aksepterer synes å være helt i overensstemmelse med det som i kap. 5.6 er gjengitt av uttalelsene fra regjeringsadvokat  Kristen Johansen og i ”Fellesprogrammet” av 24.8.1940 fra de fleste politiske partiene, som også de toneangivende arbeidslivs– og næringslivsorganisasjonene sluttet seg til.

 

UK-45 vurderte i teorien på side 227  hva som kunne tenkes å bli alternativet til Administrasjonsrådet. Dette er drøftet i kap. 5.6. Her gjengis konklusjonen:

 

”Og hvis denne kaotiske tilstand hadde blitt varig, er det sannsynlig at den ville ha sinket eller hemmet de tyske militære operasjoner i Norge.”

 

Men UK- 45 syntes ikke et slikt kaos ville vært noen god idé. Komitéens vurdering av Administrasjonsrådet kan oppsummeres i en eneste setning slik den er gjengitt på side 231:

 

”Kommisjonen finner at Administrasjonsrådet i en vanskelig tid har

administrert det okkuperte Norge på en dyktig måte.”

 

Sammenlikning med situasjonen senere

Her må nevnes at støtten fra regjeringen Nygaardsvold var ganske  reservert, jevnfør underkapitlet ”Administrasjonsrådet og regjeringen” fra side 166 i Kpittel III i bind I  til UK-45. 17.4.1940 ble det i statsråd vedtatt en uttalelse fra den norske regjering hvor det heter:

 

”Det administrasjonsråd som i de siste dagene er opprettet i Oslo for de områder av landet som tyskerne har besatt, er et nødstiltak som ikke trer i steden for den norske regjering. Dette råd er nødt til å styre etter anvisning av den makt som med brutal vold har trengt inn i landet. Det representerer derfor ikke norsk folkevilje, og det har ikke rettsgrunnlag i noen norsk lov.”

 

Også Uk– 45 synes å ha vært i tvil om hvilken forfatningsmessig hjemmel Høyesterett hadde for oppretting av Administrasjonsrådet, og likeledes administrasjonsrådets forfatningsmessige hjemmel for sin virksomhet. Det heter i UK– 45. Bind I, kap. II, side 223:

 

”Om rådets rettslige stilling kan en strides i dag, og en vil formodentlig gjøre det i fremtiden. Noen vil legge vekt på det forhold at Administrasjonsrådet er opprettet med tysk billigelse, og at det har vært et organ for Reichskommissar etter førerforordningen. Under denne synsvinkel er rådet et ledd i den tyske administrasjon av det besatte Norge med folkerettslig hjemmel i 4. Haag-konvensjons bestemmelser i landkrigsreglementet. Det er for så vidt den samme rettslige hjemmel som de etter følgende kommissariske statsråder og Quislings senere regjering har. Andre vil legge vekt på at det er skapt ved Høyesteretts initiativ og at det i løpet av sin funksjonstid har fått støtte av den norske regjering. Fra dette synspunkt vil en ikke søke rådets rettslige grunnlag i folkeretten, men i en konstitusjonell nødrett.”

 

UK-45 tar her ikke stilling til om Administrasjonsrådet må finne sin hjemmel ut i fra folkeretten eller den konstitusjonelle nødrett. Det interessante er imidlertid at UK-45 her synes å akseptere at både de kommissariske statsråder og Quislings regjering etter statsakten 1.2.1942 har sin hjemmel i folkeretten etter Haag– konvensjonen av 1907.

 

Under landssvikoppgjøret ble det ikke lagt noe vekt på det. Med unntak av de tre kommissariske statsrådene som ikke var medlem av NS, fikk alle de andre statsråder som var NS medlemmer strenge straffer. Quisling, Hagelin og Skancke ble skutt. Mye av straffehjemmelen bygde selvfølgelig på straffelovens § 86 om bistand til fienden.

 

 

Historiker dr. philos Lars Borgersrud skriver i sin bok ”Unngå å irritere fienden” (1981) på side 165:

 

”Talsmenn for den «danske» løsning hadde sine tydelige band til næringsliv og industri. Deres utgangspunkt var enkelt nok: krigshandlingene måtte bringes raskest mulig til opphør av hensyn til næringslivet. Det tyske ønsket om  å  opprette et administrasjonsråd i de okkuperte områdene falt sammen med industriens interesser  i å  holde ro og orden bak fronten, og å begrense kampsonene mest mulig. Administrasjonsrådet blei oppfattet umiddelbart på norsk side som den motregjering det var ment å være, og bidro til å styrke de som ville ha kompromissløs kamp. Først da Administrasjonsrådet i annen omgang klargjorde at det ikke oppfattet seg som motregjering, blei dets eksistens motvillig akseptert på norsk side av fronten. At rådet fortsatt eksisterte da kampene var slutt i Nord-Norge, ga et nytt utgangspunkt for å gjenreise det tredje standpunkt. Kongefamilien blei utsatt for sterk påvirkning fra «kretser som sto dem nær» (bl.a. Johan Anker) for å hindre at de forlot landet sammen med regjeringen. Personer i kongefamilien ville kunne legitimere et nytt forsøk på «dansk» løsning.”

 

Heller ingen straff til medlemmene i Administrasjonsrådet for det utstrakte frivillige samarbeidet mellom norsk næringsliv og okkupanten, hvor grunnlaget for samarbeidet ble lagt med full støtte i fra Administrasjonsrådet,

 

Alle statsrådene, inkludert medlemmene i Administrasjonsrådet, ytte fienden en betydelig bistand. Faktisk er det grunn til å påstå at medlemmene i Administrasjonsrådet ytte den bistanden til fienden som fienden hadde mest nytte av i relasjon til aktiv pågående krigføring. Dette fordi Administrasjonsrådet bidro til å unngå kaos i Norge under det norske felttoget fram til kapitulasjonen 10.6.1940. Administrasjonsrådet la også grunnlaget for det norske næringslivets utstrakte samarbeid med fienden, et samarbeid som i praksis varte hele krigen, jenvnfør kap. 5.6 og kap. 14.4.

 

Noen straff for denne bistanden til fienden var det selvfølgelig ikke snakk om verken for medlemmene av Administrasjonsrådetrådet eller for flertallet i Høyesterett, som hadde opprettet det. Noen gikk helt fri mens andre ble skutt. Var det rettferdig?

 

Riper i lakken

.Administrasjonsrådet gjorde i følge vedtaksprotokollen for 2.8.1940 følgende vedtak:

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

I vedtaksprotokollen for 9.8.1940:

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Og i vedtaksprotokollen for 7.8.1940 følgende vedtak:

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Altså:

 

”Administrasjonsrådet bestemmer etter de foreliggende omstendigheter at den norske forsvarsmakt i alle deler blir  oppløst senest fra 30. september 1940.”

 

For så vidt var dette ikke noe annet enn en naturlig konsekvens av Trondheimskapitulasjonen. Dog passer det ikke så godt inn i forestillingen om Londonregjeringens fortsatte krig. Til tross for denne bekreftelsen på oppløsningen av det norske forsvaret syntes UK– 45 som nevnt:

 

 ”… at Administrasjonsrådet i en vanskelig tid har administrert det okkuperte Norge på en dyktig måte.”

 

Administrasjonsrådet sammenliknet med NS– styre

”Institutet för offentlig och internationell Rätt” har i betenkningen ”Den norska rättsuppgörelsen” (1955) kommet med noen synspunkter om Administrasjonsrådets virksomhet sammenliknet med det NS– styret som kom senere.  I Om landssvikoppgjøret er dette kommentert slik på side 496 flg:

 

”Betenkningen nevner så en rekke eksempler på samarbeidshandlinger fra Administrasjonsrådet og kommunale myndigheter og konstaterer at hensikten å vareta norske interesser—å holde næringslivet i gang, fremme vareforsyningen, hindre arbeidsløshet og oppnå at forvaltningen forble i norske hender— hadde bevirket at selv meget vidtgående samarbeidshandlinger unngikk å bli karakterisert som straffbar bistand til fienden. Derimot var straffelovens § 86 blitt funnet anvendelig på økonomisk landssvik og på medlemsskap i NS. Det samme var også tilfelle med medlemsskap i humanitære organisasjoner som var tilknyttet NS, ut fra det syn at slik virksomhet skaffet partiet sympati og dermed medlemmer. I disse tilfelle gir dommene etter forfatternes mening uttrykk for en ganske annen oppfatning av begrepet «bistand» enn den som har ligget til grunn for vurderingen av Administrasjonsrådets tiltak. Forfatterne finner det ikke mulig å unngå den slutning at landssviklovgivningen har ført til at bistandsbegrepet har fått et vesentlig utvidet innhold, og at dette også har hatt virkning for pådømmelsen av handlinger som var begått før den tid da landssviklovgivningen ble til.

 

Forfatterne kommer så inn på forholdet mellom rettsstridsbegrepet i straffelovens § 86 og landssvikanordningens utilbørlighetsbegrep og anfører at det førstnevnte under rettsoppgjøret er blitt betraktet som synonymt med det annet, som i motsetning til det første gir anvisning på en vurdering. Denne vurdering kan skifte, og dette har nettopp vært tilfelle under rettsoppgjøret. Handlinger som, når de ble begått på Administrasjonsrådets tid, ikke er blitt ansett som utilbørlige og derfor heller ikke rettsstridige, er når de ble foretatt senere blitt bedømt på annen måte. Rettsstridigheten er dermed gjort avhengig av utviklingen under okkupasjonen. Under oppgjøret er også dette synspunktet gjort gjeldende: I prinsippet var all bistand under hele okkupasjonen rettsstridig, men den alminnelige oppfatning om nødvendigheten av et samarbeid med okkupanten kunne virke som et subjektivt moment av typen rettsvillfarelse eller formildende omstendigheter. Men selv med denne betraktningsmåte mener forfatterne at grensen mellom tolerert og straffbar handlemåte blir flytende og foranderlig. «Kriminaliseringen drabbar alltså en opposition mot eller eftersläpning i åsiktsbildningen». Hvor vesentlig denne vurderingsendringen er, viser ikke bare Administrasjonsrådets virksomhet, men enda mer at deltaking i de mot statsomveltning klart siktende riksrådsforhandlinger anses straffri, mens endog passivt medlemsskap i NS og rene forretningstransaksjoner med okkupasjonsmakten bedømmes som landssvik. Denne kriminalisering av tidligere

godtatt samarbeid med okkupasjonsmakten skjedde ikke på noe bestemt tidspunkt og berodde ikke på direktiver fra norske statsmyndigheter, men ble påvirket av de standpunkter som enkelte anonyme personer inntok. Den lovlige regjerings manglende orientering om de politiske forhold i det okkuperte Norge og hvem som representerte Hjemmefronten, gjør det tvilsomt om det kan stilles krav til noen slik innsikt hos den enkelte borger. Fra motstandsbevegelsens side krevde en at befolkningen skulle gjøre passiv motstand. Det kunne spørres om deltaking i en slik uvanlig og av landkrigsreglementet uforutsett form for krigføring kunne være noen ufrakommelig rettslig plikt for befolkningen, i hvert fall før denne krigføring hadde fått noen offisiell sanksjon. Samarbeidet synes i Administrasjonsrådets tid å være begrunnet i ønsket om å beholde forvaltningsapparatet i norske hender. Samme ønske hadde etter forfatternes mening åpenbart vært bestemmende for et betydelig antall andre nordmenn, deriblant medlemmer av NS. Den oppfatning at denne politikk ble landsforræderi da okkupasjonsmakten engasjerte seg i landets indre anliggender, er vel forklarlig men neppe så ugjendrivelig at det må anses rettsstridig eller utilbørlig å være av en annen oppfatning.”

 

Her kan tilføyes at okkupasjonsmakten i stor grad også engasjerte seg i landets indre anliggender i Administrasjonsrådets tid. Administrasjonsrådet gjorde mange vedtak etter påtrykk eller direktiv i fra tyskerne. Alternativet ville vært å kaste kortene. Det gjorde ingen av Administrasjonsrådets medlemmer før de ble avsatt av Terboven 25.9.1940. Under hele okkupasjonen var det tyskerne som hadde den reelle makten i de okkuperte områdene og etter 10.6.1940 i hele Norge. Alle de fire Oslobaserte norske ”regjeringene” som var virksomme under okkupasjonen, måtte tilpasse seg og innordre seg de tyske kravene etter hvert som de kom.

 

 

 

Lenke til neste kapittel 9