Det urettmesige oppgjøret

Om rettsoppgjøret i Norge etter 2. verdenskrig

5.5 Troskapsplikt og lojalitetsplikt

 

Troskapsplikt vs. lojalitetsplikt i Haag– konvensjonen

I kap. 5.4 går det fram at ut i fra Haag-konvensjonen av 1907 oppstår det en troskapsplikt overfor egen stat og en lojalitetsplikte mot en okkuperende makt ved en okkupasjon. Nedenfor er gjort et forsøk på å klargjøre disse pliktene nærmere og også forskjellen mellom dem.

 

Troskapsplikt overfor eget land: Artikkel 44 og 45 i Landkrigsreglementet i Haag– konvensjonen av 1907 må tolkes slik at okkupanten i disse sammenhengene ikke kan tvinge borgerne i det okkuperte området til å bryte den grunnleggende ”troskapsplikten” de har til sitt eget land og sin egen forfatning slik den var før okkupasjonen. ”Troskapsplikten” etter Haag– konvensjonen medfører at okkupasjonsmakten ikke kan tvinge noen av borgerne fra det okkuperte landet til å gjøre militærtjeneste for okkupasjonsmakten eller kreve militære opplysninger eller andre opplysninger eller handlinger som vil være forræderiske overfor eget land, og derved kunne skade landet eller dets allierte militært eller på annen måte kunne skade rikets sikkerhet. Likeledes vil det formodentlig være et brudd på troskapsplikten om noen av de okkuperte borgerne på eget initiativ utfører troskapsbrytende handlinger eller oppfordrer andre til slike handlinger.

 

Lojalitetsplikt overfor okkupanten: På den annen side må Landkrigsreglementet tolkes dit hen at borgerne i det okkuperte landet har en ”lojalitetsplikt” overfor okkupanten. Denne ”lojalitetsplikten” medfører at borgerne i det okkuperte landet har plikt til å samarbeide med okkupanten for å sikre at det sivile og offentlige liv i størst mulig utstrekning kan gå sin normale gang. En kan se denne lojalitetsplikten som et motstykke til kravet i landkrigsreglementet om at okkupanten skal beskytte borgerne ved å sikre offentlig orden og offentlig liv. Hvis borgerne i et okkupert land skulle nekte ethvert samarbeid med okkupanten, ville det raskt oppstå kaos og hele samfunnet ville raskt bryte sammen i de okkupertes klare disfavør, jevnfør neste kap. 5.6.

 

Tolkinger av pliktene

Oppenheim (1912) på side 212   i ”International law” (1912) går så langt i å presisere de okkuperte borgernes lojalitetsplikt overfor okkupanten at han mener okkupanten, om han finner det nødvendig kan kreve en formell erklæring for å sikre denne lojaliteten. Han beskriver forholdet mellom troskapsplikten mot eget land og lojalitetsplikten ovenfor okkupanten slik:

 

“An occupant having authority over the territory, the inhabitants are under his sway and have to render obedience to his commands. However, the power of the occupant over the inhabitants is not unrestricted, for articles 23, 44, and 45 of the Hague Regulations expressly enact, that he is prohibited from compelling the inhabitants to take part in military operations against the legitimate Government, to give information concerning the army of the other belligerent or concerning the latter's means of defence, or to take an oath of allegiance. On the other hand, he may compel them to take an oath—sometimes called an "oath of neutrality"—to abstain from taking up a hostile attitude against the occupant and willingly to submit to his legitimate commands; and he may punish them severely for breaking this oath. He may make requisitions and demand contributions from them, may compel them to render services as drivers, farriers, and the like. He may compel them to render services for the repair or the erection of such roads, buildings, or other works as are necessary for military operations. He may also collect the ordinary taxes, dues, and tolls imposed for the benefit of the State by the legitimate Government.”

Oppenheim mener at offentlig ansatte ikke kan tvinges til å fortsette å arbeide i sine stillinger, men at de som velger å gjøre det kan avkreves en slik "oath of neutrality” som nevnt i sitatet overfor. Okkupanten har også rett til å avsette offentlig ansatte. På side 214 skriver han om okkupanten:

 

“Since, according to article 43 of the Hague Regulations, he has to secure public order and safety, he must temporarily appoint other functionaries in case those of the legitimate Government refuse to serve under him, or in case he deposes them for the time of the occupation.”

 

Nærmere om lojalitetsplikten

Følgende sitat fra ”Om landssvikoppgjøret” på side 507 drøfter grenseoppgangen mellom troskapsplikten og lojalitetsplikten med henvisning til to artikler av O. T. Røed:

 

”De folkerettslige forutsetninger for oppgjøret med landssvikerne er også drøftet av O. T. Røed i artikler i Norsk Retstidende 1946 s. 65 flg. og i Riksadvokatens Meddelelsesblad nr. 32 s. 30 flg. Røed påpeker at forræderibestemmelsen i straffelovens § 86 i første rekke er skrevet med henblikk på innbyggerne i et krigførende ikke-okkupert område. Enhver bistand i råd og dåd som befolkningen yter fienden, er her straffbar. Anvendelsesområdet er imidlertid ikke uttømt ved at de direkte krigshandlinger i første omgang er forbi og territoriet okkupert. I og med at fienden trenger inn på norsk område, vil innholdet av § 86 likevel endres betraktelig. De folkerettslige okkupasjonsregler forutsetter at befolkningen i en viss utstrekning har lydighetsplikt overfor okkupanten. I og med at befolkningen og okkupanten skal leve side om side på samme område, må det være et visst samarbeid mellom dem. På okkupert område er det derfor bare en kvalifisert form for bistand til fienden som er straffbar etter § 86. I den utstrekning borgerne på det okkuperte område adlyder påbud eller forbud som okkupanten med hjemmel i folkerettens regler gir med direkte adresse til den enkelte borger, kan slike handlinger heller ikke være rettsstridig etter norsk rett. Som motstykke til at de enkelte borgere gjør hva de rettslig er forpliktet til overfor okkupanten, står da manglende rettsstrid og straffrihet etter norsk rett. Det som da blir igjen av troskapsplikten mot hjemlandet, er først og fremst at en ikke deltar i krigshandlinger mot sitt eget land eller dets allierte, eller utfører noe arbeid som kan stilles på linje med direkte motarbeidelse av ens eget lands interesser. Arbeid i fiendelandets propagandatjeneste vil således selv sagt være straffbart landsforræderi. På en rekke områder vil det under okkupasjonen foreligge en stadig pliktkonflikt som i noen tilfelle vil måtte løses til fordel for troskapsplikten, i andre tilfelle til fordel for lydighetsplikten. Slik konflikter vil måtte løses på grunnlag av folkerettens regler. Det er nemlig her en må søke opplysning om hvor langt lydighetsplikten går. Først etter at det på denne måten er avgjort at handlingen ikke kan kreves av okkupanten, kan en la hele det øvrige register av subjektive straffbarhets betingelser spille inn for å avgjøre om handlingen er straffbar. For at en handling skal kunne straffes som økonomisk landssvik, krever landssvikanordningens § 2 nr. 3 dessuten at handlingen må kunne karakteriseres som utilbørlig. En stilles her overfor en dobbelt vurdering av handlingens rettsstridighet på objektivt grunnlag: først får en den folkerettslige vurdering og dernest vurderingen av handlingens utilbørlighet.”

 

De gjengitte vurderinger med basis i O.T. Røeds artikler synes så langt å være fornuftige slik de er gjengitt i ”Om landssvikoppgjøret”. Men så mener Røed likevel at den samme bistandshandling overfor okkupanten må bedømmes forskjellig etter som bistandshandlingen er rekviret eller ytt frivillig i samsvar med straffebestemmelsene i landssvikanordningen av 15.12.1944.

 

Fire bistandsklasser

Prinsippielt kan man dele inn bistand til fienden i 4 bistandsgrupper eller bistandsklasser:

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Klasse 1: Dette er i samsvar med lojalitetsplikten overfor okkupanten og ikke i strid med troskapsplikten mot eget land og ikke straffbart, jevnfør sitatet fra Røed ovenfor.

 

Klasse 2: Her spiller det imidlertid inn hvilke represalier som ville blitt iverksatt ved å nekte å utføre bistanden. I noen grad vil det også bety noe hvilket generelle samarbeidsklima som er etablert mellom okkupant og de okkuperte når en skal vurdere om slik påtvunget bistand er i strid med troskapsplikten mot eget land. Utgangspunktet bør være at så lenge en bistand er gjort etter pålegg fra okkupanten må det sterke grunner til for å straffe en slik bistand.

 

Klasse 3: Dette er den bistanden det i utgangspunktet kan synes vanskeligst ta stilling til om den skal være straffbar eller ikke. For det første må det for straffbarheten og straffeutmålingen for bistand til fienden vektlegges hvilket generelt samarbeidsklima som er etablert mellom okkupant og de okkuperte. For det andre må arten og graden av bistandshandlingene til fordel for fienden også tillegges stor vekt. Hvis en i utgangspunktet velger å gjøre en bistandsklasse 3 rettsstridig og straffbar slik som forutsettes i landssvikanordningens §2, punkt 3, oppstår store grensesettingsproblemer. Disse drøftes videre i dette og neste kap. 5.6. Grensesettingsproblemene utløser igjen rettssikkerhetsproblemer. Dette er drøftet videre i kap. 13.10 og kap. 14.2 i relasjon til de passive NS medlemmene.

 

Klasse 4: Som regel vil slik bistand til fienden vare et brudd på troskapsplikten mot eget land og derfor i utgangspunktet straffbar. Et eksempel på slik bistand er å gjøre militærtjeneste for okkupanten. Imidlertid bør en ved straffeutmålingen også her ta hensyn til det generelle samarbeidsklimaet mellom okkupant og de okkuperte. Et annet moment ved straffeutmålingen må være om en borger i et okkupert territorium frivillig har båret våpen mot del legale styrkene fra eget land eller mot styrker fra et land som eget land har en politisk forsvarsallianse med. Dette spørsmålet drøftes videre i kap. 14.3.

 

Imidlertid gir de synspunktene som er gjengitt ovenfor ikke svar på to i denne sammenheng vesentlige spørsmål:

 

1. Hvor går grensen den mer konkrete grensen mellom troskapsplikten og lojalitetsplikten?

2. Var det under det norske landssvikoppgjøret riktig å straffe bistandshandlinger som okkupanten kunne kreve med hjemmel i folkeretten (spesielt Haag– konvensjonen av 1907), når de samme bistandshandlinger ble ytt frivillig uten noen formell rekvisisjon eller noe formelt pålegg, jevnfør bistandsklasse 3 ovenfor?

 

Disse spørsmålene drøftes videre.

 

Grensen mellom troskapsplikt og lojalitetsplikt

Okkupantens myndighet overfor de okkuperte borgerne, de okkuperte foretak og de okkuperte offentlige myndigheter fastsettes i §§ 42 og 43. Utgangspunktet er at den statsrettslige myndigheten, d.v.s. den lovgivende, utøvende og dømmende myndighet er overtatt av okkupanten. Hovedplikten til okkupanten fastsettes i § 43, og består i at okkupanten er forpliktet til å opprettholde den offentlige orden og det offentlige liv. D.v.s. å sørge for at det sivile samfunnet fortsette å fungere.

 

Men hovedvekten i §§ 42 til 56 er lagt på å sette opp noen regler som begrenser okkupantens myndighet i utnytting av befolkning og foretak på det okkuperte området. Artikkel 42-56 i Landkrigsreglementet i Haag– konvensjonen av 1907 gir ikke noen fullstendig uttømmende klargjøring av rettighetene, pliktene og begrensning av myndigheten til en okkuperende makt. Tvert i mot er reglene svært knappe. Derved framkommer heller ikke noe entydig og klart skille mellom lojalitetsplikten til okkupanten  og troskapsplikten til eget land. Følgelig framkommer heller ikke noen uttømmende klargjøring av hva som er akseptabel og ikke akseptabel bistand til fienden fra borgere og foretak i det okkuperte området. Svært mye må overlates til skjønn.

 

Nå fantes det under 2. verdenskrig, så langt forfatteren kjenner til, ikke noen gjeldende norske regler eller gode uredninger som klart og uttømmende  fastsatte hva norske borgeres troskapsplikt mot den norske stat omfattet og bestod av. Det nærmeste man kommer har motsatt fortegn, nemlig hva straffeloven av 1902 i kapittel 8 slo fast at er forbrytelser mot statens selvstendighet og sikkerhet og hva som er forbrytelser mot Norges statsforfatning og statsoverhode i kapittel 9.

 

I professor Jon Skeies store og omfattende verk ”Den norske strafferett”, bind 2 (1946) fra  side 415 til side side 441 (side 537 til side 565 i utgaven fra 1938) gjengir han straffelovens §§ 83 til 104  fra kapittel 8 og 9 slik de formodentlig var gjeldende under 2. verdenskrig, og kommenterer hver enkelt paragraf i detalj. Her gjengis og drøftes kun hovedinnholdet i hver paragraf  86 -  104 i den utstrekning det er interessant for å slå fast hva som er brudd på norske borgeres troskapsplikt mot egen stat.

 

Kapittel 8: Forbrytelser mot statens selvstendighet og sikkerhet

§ 83: Forbudt å medvirke til at Norge helt eller delvis kommer under fremmed herredømme.

 

§ 84: Forbudt å medvirke til at Norge eller Norges allierte påføres krig eller fiendtligheter.

 

§ 85: Forbud mot å medvirke til at Norges nøytralitet brytes under en krig mellom fremmede makter.

 

Kommentar: §§ 83 - 85 angir eksempler på brudd på troskapsplikten, men disse bestemmelsene hadde med noen få unntak liten relevans til det norske landssvikoppgjøret, og de kommenteres derfor ikke nærmere.

 

§ 86: Forbud under en krig hvor Norge deltar, eller med krig for øye, å bære våpen mot Norge eller å yte fienden bistand ved råd eller dåd.

 

Kommentar: § 86 er utvilsomt den paragrafen som ble mest benyttet under landssvikoppgjøret. Hele landssvikanordningen av 15.12.1944, som de fleste landssvikerne ble straffet etter, bygger på en fortolking av § 86.  Etter forfatterens mening ble landssvikanordningen laget og brukt under landssvikoppgjøret på et fullstendig sviktende rettsgrunnlag, jevnfør kap. 13.

 

I Skeies ovennevnte bok gjør han det på side 421 klart at for å straffe noen etter § 86, må for det første forsett bevises, se kap. 13.16 om forsett. I tillegg kreves for å straffe noen som anklages for ved råd eller dåd å ha ytet fienden rettsstridig bistand,”…. at han har ytet hjelp som har verdi for fienden, eller at han har svekket Norges eller en alliert makts stridsevne.” Det er verd å merke seg at Skeie ved sin gjennomgang av hva som er rettsstridig råd eller dåd til fienden henter sine eksempler  fra en situasjon hvor Norge som stat deltar i aktiv krigføring med egne norske styrker eller hvor det er en overhengende krigsfare. Den situasjonen som oppstår når hele Norge er okkupert av fienden, skriver Skeie bemerkelsesverdig ikke noe om. Det vi imidlertid vet helt sikkert er at Skeie mente rettsoppgjøret utelukkende skulle ha skjedd ved anvendelse av den lovgivning som gjaldt før 2. verdenskrig.

 

Spørsmålet om i hvilken grad § 86 burde ha kommet til anvendelse ved et rettsoppgjør uten Londonregjeringens nye straffeanordninger, er drøftet i kap. 11.2.

 

Det alle i det minste synes å være enig i er at all bistand til fienden ikke kan anses som rettsstridig og utilbørlig under en okkupasjon. Det er grensegangen som er vanskelig.

 

§ 87: Fastslår at i krig er det ulovlig ikke å gi de opplysninger norske militære måtte kreve, samt å yte bistand til utenlandske speidere (og formodentlig også bistand til spioner).

 

§ 88: I krig er det ulovlig å bryte en kontrakt vedrørende krigsmaktens forsyninger.

 

§ 89: Det er forbudt ikke å ivareta norske interesser for den som forhandler på Norges vegne med andre stater.

 

§ 90: Forbud mot å gi andre stater opplysninger som kan sette det norske rikets sikkerhet i fare.

 

§ 91: Et generelt forbud mot å gi også andre enn fremmede stater opplysninger som kan sette rikets sikkerhet i fare.

 

§ 92: I krigstid forbud mot å gi offentlige meddelelser om krigsmakten eller krigsforetakender når det nedlagt forbud mot dette.

 

§ 93: Forbud mot å forfalske, ødelegge eller fjerne et dokument eller en annen gjenstand som kan ha betydning for rikets sikkerhet.

 

§ 94: Forbudt å delta i en sammensvergelse som vil medføre brudd på bestemmelsene i §§ 83, 84. 86, eller 90 samt å oppfordre eller medvirke til slik deltakelse.

 

§ 95: Et forbud mot å forhåne en fremmed stats flagg eller riksvåpen.

 

§ 96: Forbrytelser mot et fremmed statsoverhode som befinner seg i Norge straffes hardere enn straffeloven normalt fastsetter.

 

§ 97:  Opphevet før 2. verdenskrig.

 

Kommentar: §§ 87 - 96 angir eksempler på brudd på troskapsplikten, men disse bestemmelsene hadde forholdsvis liten relevans til det norske landssvikoppgjøret Angivervirksomhet av dem som aktivt motarbeidet okkupasjonen må en imidlertid kunne anta kunne straffes etter en eller flere av disse paragrafene.

 

Forbrytelser mot Norges statsforvaltning og statsoverhode.

§ 98: Forbudt å forsøke å endre rikets statsforfatning med ulovlige midler med en minstestraff på 3 års fengsel.

 

Kommentar: § 98 i straffeloven kalles populært for ”revolusjonsparagrafen”. I praksis ble få dømt etter denne paragrafen under rettsoppgjøret, men Quisling og flere av hans statsråder ble dømt også etter denne paragrafen. Flere har tatt til orde for at paragrafen burde vært brukt mye mer under landssvikoppgjøret. Dette drøftes mer inngående i kap. 14.2. Konklusjonen er her at ingen NS– medlemmer, inkludert Quisling, burde vært dømt for noe forsøk på å endre rikets statsforfatning. Det synes klart at Skeie er av samme oppfatning fordi han mener et straffbart forsøk på å endre Norges statsforfatning måtte skjedd i form av det fysisk angrep, se fotnote på side 437 og 438 i Skeies bok.

 

§ 99: Forbudt ved vold eller trusler å forsøke å hindre Kongen, regjeringen Stortinget eller Høyesterett å sin utfoldelse av sin myndighet.

 

§§ 100-103: Gjelder for spesielle forbrytelser i mot Kongens person og kongefamilien.

 

§ 104: Angir spesielle regler for straffeutmåling i relasjon til tidligere paragrafer.

 

Eksempler på brudd på troskapsplikten

Ut i fra gjennomgangen av straffeloven av 1902 ovenfor er det nedenfor forsøkt å gi noen viktige eksempler på bistandshandlinger som formodentlig må anses å være norske borgeres brudd på troskapsplikten overfor Norge, eller tilsvarende alvorlige handlinger. Disse eksemplene vil også være aktuelle i en situasjon hvor en fiende har okkupert Norge slik som under 2. verdenskrig:

 

· Gjøre militærtjeneste for fienden. Spesielt alvorlig vil det være om  det bæres våpen mot norske militære styrker eller styrker Norge har en militærpolitisk allianse med.

· Gi  opplysninger av militær verdi for fienden som kan skade Norge som stat eller eventuelle forbundne, herunder spionvirksomhet til fordel for fienden.

· Gi fienden opplysninger av ikke militær art, som likevel kan sette rikets framtid i fare. Et eksempel  på det siste er angivervirksomhet. Å angi medlemmer av motstandsbevegelser, som arbeider i det skjulte mot en okkupant, må også kunne sies å i være i strid med eget lands interesser.

· Delta i væpnet revolusjonær oppstand med sikte på en omstøting av Norges forfatning, jevnfør § 98 i straffeloven. Denne problematikken var i praksis ikke til stede under 2. verdenskrig fordi tyskerne hadde god kontroll på den offentlige ro og orden.

· Utføre arbeid som er klart i direkte motstrid med eget lands interesser. Et eksempel på slikt arbeid vil være å arbeide i fiendens propagandatjeneste. Et annet eksempel kan være når polititjenestemenn eller andre borgere frivillig bistår fienden i etterforskning og avhør av personer som er medlemmer av motstandsbevegelser eller mistenkt for å være det. (I parentes bemerket var tyskerne under okkupasjonen av Norge i praksis varsomme med å pålegge nordmenn slik tjeneste fordi de selvfølgelig innså at faren for sabotering av tjenesten da var stor). Uansett ville det være straffbart etter straffelovens andre bestemmelser hvis det under avhør ble gjort bruk av tortur. Dessuten var generell fangemishandling alltid straffbart. Slike handlinger var dessuten også ofte brudd på folkeretten.

· Å bistå fienden med å utføre folkerettstridige handlinger som krigsforbrytelser eller forbrytelser mot menneskeheten kan sidestilles med brudd på troskapsplikten mot eget land. Et eksempel på det var når nordmenn og norske foretak bistod tyskerne med tilrettelegging, organisering og annen medvirkning i relasjon til de ca 130 000 utenlandske slavearbeiderne som tyskerne innførte til Norge. Et annet eksempel var kanskje norske polititjenestemenns bistand ved jødedeportasjonene.

· Medvirkning til eller oppfordring til de handlingene som er nevnt ovenfor.

· Andre bistandshandlinger i den grad det måtte være mulig å kunne føre en god argumentasjon for at de er analoge med eller tilsvarende de ovennevnte.

 

Generell bistand til fienden i råd eller dåd er ikke nevnt i eksemplene om brudd på troskapsplikten ovenfor den norske stat. Spesielt kan det være vanskelig å avgjøre om politisk bistand til fienden også kan sies å være et brudd på troskapsplikten. Hovedstriden om landssvikoppgjøret er på mange måter sentrert om bruken av § 86. Spørsmålet om anvendelsen av § 86 er drøftet i kap. 11.2. Her nevnes kun at det avgjørende for en eventuell rettmessig anvendelse av § 86 synes å være hvilken vekt man vil legge på følgende: Den statsrettslige og folkerettslige tolking av Trondheimskapitulasjonen, og det faktum at lovgiverne ved utforming av § 86 ikke hadde tenkt på en situasjon hvor hele det norske territoriet var okkupert.

 

For ordens skyld må nevnes at en norsk borgers brudd på troskapsplikten under 2. verdenskrig i noen tilfeller ville være brudd på både folkerett og internrett etter straffeloven av 1902 sine øvrige bestemmelser.

 

Paradokset er det ville neppe skjedd noen straffeforfølging  for norske borgeres brudd på troskapsplikten til eget land dersom Tyskland hadde vært på den seirende siden. Eksempelvis hadde de norske frontkjemperne da helt sikkert fått medaljer og andre hedersbevisninger i stedet for straffeforfølgelse. I praksis var derfor det endelige krigsutfallet avgjørende for straffeprosessene etter krigen. Seierherren definerer alltid hva som er rett og galt.

 

Tillatelig tvang og utilbørlig frivillighet.

I landssvikanordningen § 2, punkt 3 gjøres følgende straffbart:

 

”Den som etter 8. april 1940 har utført eller deltatt i ervervmessig virksomhet for fienden på slik måte eller under slike omstendigheter at forholdet må anses utilbørlig. Som utilbørlig bør forholdet i alminnelighet anses bl.a. dersom den ervervsdrivende selv har innledet forbindelsen med fienden eller arbeidet i nær forståelse med ham eller har søkt å påskynde eller utvide virksomheten uten å være tvunget til det eller har søkt fiendtlig hjelp for å hindre eller vanskeliggjøre kontroll eller rettsforfølgning eller har skaffet seg eller andre utilbørlig pris eller fortjeneste eller andre utilbørlige fordeler.

 

Her anses det utilbørlig og rettsstridig, og gjøres straffbart frivillig å tilby okkupanten en vare eller tjeneste som okkupanten etter Haag– konvensjonen likevel kan kreve. Det vanligste vil være om et firma eller en privatperson frivillig samarbeider med okkupanten om å utføre et arbeid , tjeneste eller en produksjon som er av militær verdi for okkupanten på en eller annen måte. Eksempler på dette kan være å bygge militære installasjoner, bygge, vedlikeholde og drifte infrastruktur av militær verdi (veier, jernbanestrekninger, flyplasser, strømforsyning, fyrvesen o.s.v.) samt produksjon og salg til okkupanten av varer eller tjenester med militær verdi for okkupanten. I vid forstand er all bistand til å opprettholde offentlig orden og det offentlige liv en verdifull bistand til okkupanten fordi det  også åpenbart best tjener okkupantens interesser at det ikke oppstår kaos i samfunnet, jevnfør neste kap. 5.6.

 

Professor Johs. Andenæs var betenkt over avgrensingsproblemer mellom tillatelig og utilbørlig samarbeid. Han skriver i ”Det vanskelig oppgjøret” (1998) på side 133:

 

”Det var derfor overordentlig vanskelig etterpå å trekke grensen mellom det tillatelige og det utilbørlige samarbeid til enhver tid.”

 

Andenæs skriver spesifikt i relasjon til landssvikanordningens § 2, punkt 3side 157 og 158:

 

”Bestemmelsen hadde ikke fått noen lykkelig utforming, og især var de siste alternativer angripelige. Hvis ikke virksomheten for okkupasjonsmakten var utilbørlig i seg selv, synes det eiendommelig at den skulle bli straffbar som bistand til fienden fordi den næringsdrivende hadde beregnet seg utilbørlig pris eller fått tysk hjelp for å unngå prissak.”

 

Men klarest kommer Andenæs erkjennelse av avgreningsproblemene fram i en artikkel han skreiv i Aftenposten 19.2.1949. I ”Om landssvikoppgjøret” er bl.a. følgende sitert fra denne artikkelen på side 520:

 

”Ordnede forhold var i den norske befolknings interesse, men den var også i tysk interesse. I løpet av krigen ble, som det er blitt sagt, praktisk talt hele landets næringsliv og administrasjon spent foran den tyske krigsvogn. Derfor er det så viktig alltid å ha for øye den begrensning som ligger i at bare den utilbørlige bistand er straffbar. Det kunne under krigen ofte være meningsforskjell blant nasjonalsinnede nordmenn om hvilken linje som burde følges overfor okkupasjonsmakten og NS. Og oppfatningen svingte ettersom fronten ble fastere og krigsinnstillingen mer innarbeidet. Det som ble akseptert av den alminnelige mening eller iallfall av de toneangivende lag i 1940, ville kanskje blitt betraktet som et klart brudd på den nasjonale solidaritet i 1943 eller 1944. Det er derfor overordentlig vanskelig nu etterpå å trekke grensen mellom det tilbørlige og det utilbørlige samarbeid til enhver tid.”

 

Under forutsetning av at Norge er i krig, var (og er) rettsstridig bistand til fienden ved råd eller dåd straffbart etter straffelovens § 86. I en stat som hevder å være en rettsstat, må en i det minste kunne forvente at det ved hver enkelt bistandshandling skjer en nøye vurdering av bistandshandlingens art og intensitet, når det skal vurderes om handlingen er rettsstridig og derved straffbar.

 

Dersom frivillig utføring av arbeid, tjeneste eller produksjon skal ses på som ulovlig utilbørlig og rettsstridig bistand til fienden, oppstår som Andenæs hevder, store avgrensings- og omfangsproblemer. Hvis et slikt syn skulle konsekvent blitt lagt til grunn ved landssvikoppgjøret, måtte ca 150.000 norske arbeidere, som arbeidet frivillig på tyske militære anlegg ha blitt straffet. Likeledes måtte alle som arbeidet i norsk produksjonsindustri, som frivillig produserte varer eller tjenester av militær verdi for tyskerne, også blitt straffet. Som eksempel på det siste kan nevnes dem som arbeidet på fabrikker som laget produkter som var av betydning i den tyske krigsindustrien som for eksempel aluminium, magnesium og selvfølgelig ammunisjon. I svært mange sammenhenger vil militære og sivile behov overlappet hverandre under en okkupasjon med tilhørende grensesettingsproblemer. Hva med dem som arbeidet med elektrisitetsforsyning? Hva med dem som arbeidet med drift og vedlikehold av veier og jernbane? Hva med politiets arbeide for å opprettholde ro og orden? Hva med bønder og fiskere som solgte mat til tyskerne? Hva med eiere og ledelse i foretak som utførte slikt bistandsarbeid som nevnt ovenfor? Deres ansvar var størst, og de måtte vært straffet deretter. Spørsmålslisten kunne vært betydelig lenger. Nærmere halve Norges befolkning måtte kanskje vært straffet om all frivillig bistand til fiendens skulle vært straffbar, selv om fienden med folkerettslig hjemmel kunne ha krevd bistanden, og på en eller annen måte kunne ha noe nytte av den. Selv Andenæs erkjente at i løpet av krigen ble”… praktisk talt hele landets næringsliv og administrasjon spent foran den tyske krigsvogn.”

 

Hvis det skulle være slik at okkupanten i hvert enkelt tilfelle hvor de på en eller annen måte trengte bistand fra norske borgere eller foretak, måtte ha rekvirert tjenester særskilt fra hver enkelt arbeider eller tjenesteyter, ville det blitt svært tungrodd og byråkratisk.  Da ville følgen blitt at de militære behovene hadde blitt klart best tilgodesett til skade for den okkuperte befolkningens sivile behov. Dernest ville det formodentlig ha forsuret samarbeidsklimaet i den grad at en måtte forvente at de sivile behovene også av den grunn ville blitt enda mer skadelidende. Det en heller ikke må glemme er at det er i den okkuperte befolkningens interesse at det er tilgjengelige arbeidsplasser. Uten arbeid– ingen inntekt. Kan en forvente at en okkupasjonsmakt ville vært villig til å understøtte arbeidsledige i en befolkning som ikke ville samarbeide og ta arbeid okkupanten kunne ha fordel av, med mindre de fikk pålegg om det? Hva om bønder og fiskere ikke hadde villet selge mat til okkupanten?  Selvfølgelig ville det blitt en enorm arbeidsløshet og sosial nød og sikkert betydelige hungerproblemer i en slik situasjon. Norskprodusert mat ville blitt tvangsrekvirert. Tyskerne hadde dessuten formodentlig også rekvirert nordmenn til tvangs– eller slavearbeid i en slik situasjon. Den norske befolkning var også avhengig av at tyskerne sørget for import av mange matvarer og andre livsfornødenheter. Formodentlig hadde dette stoppet mer eller mindre opp om samarbeidsklimaet generelt hadde isnet til.

 

Hvis en kunne forvente at alt frivillig samarbeid med fienden skulle være straffbart som landssvik, ville det være klokt å være på den sikre siden. Da ville det være viktig ikke å risikere at man på et senere tidspunkt kunne bli anklaget for å ha ytt mer bistand til okkupanten enn det som faktisk og uomtvistelig lar seg dokumentere var rekvirert og utført etter tvang.  Da ville det være tryggest overhode ikke å innlate seg med noe samarbeid med fienden. Det vil i så fall bety at de fleste offentlig ansatte i den okkuperte stat for sikkerhets skyld bør legge ned sitt arbeid. Om de da av okkupasjonsmakten blir pålagt  å fortsette å utføre sitt arbeid som tvangsarbeidere, må de kunne være straffrie i den grad tvangen i ettertid lot seg verifisere.

 

Hvis offentlige tjenestemenn konsekvent hadde lagt seg på denne linjen, hadde formodentlig offentlige velferdstjenester, helsetjenester, sivil kommunikasjon, matforsyning til sivilbefolkningen kun blitt ivaretatt i den utstrekning fienden så seg tjent med det. Da er det som nevnt ovenfor, sannsynlig at sivilbefolkningen i den okkuperte staten ganske snart vil komme til å lide stor nød, hvis de ikke på noen måte ville samarbeide frivillig med den okkuperende fienden. Formodentlig ville okkupanten i en slik situasjon legge mest vekt på å opprettholde ro og orden og hindre opptøyer og motstand, og ta i bruk de midler som okkupanten måtte finne nødvendig for å nå dette målet.

 

Etter Haag- konvensjonen av 1907 har okkupasjonsmakten plikt til ”å sikre den offentlige orden og det offentlige liv”. Hvis det skulle være slik at frivillig utføring av arbeid, som okkupasjonsmakten er berettiget til å rekvirere, anses utilbørlig og skal straffes, så vil en tilnærmet analog anvendelse i relasjon til okkupasjonsmaktens plikter være følgende: Okkupasjonsmakten er kun pliktig til å sikre den offentlige ro og orden når den i hvert enkelt tilfelle er anmodet om å gjøre det.

 

Det ville selvfølgelig ha stillet borgerne og offentlige og private foretak i det okkuperte Norge i en umulig situasjon dersom denne plikten skulle vært  praktisert slik med innslag av kaos, anarki, selvtekt, plyndring, voldtekt o.s.v. Okkupanten hadde bare grepet inn når den anså at egne interesser var direkte truet, og da med harde og effektive midler.

 

Det er all grunn til å gå ut i fra at Haag– konvensjonen av 1907 forutsetter et utstrakt samarbeid mellom okkupant og okkupert ut i fra en forutsetning om at begge parters interesser derved kan ivaretas på en fornuftig måte. Det er åpenbart at et ganske utstrakt samarbeid mellom okkupant og de okkuperte er nødvendig for å opprettholde den offentlige orden og det offentlige liv på det okkuperte territoriet. Haag– konvensjonen forutsetter at det sivile samfunnet og offentlige tjenester skal fortsette å fungere slik at den sivile okkuperte befolkningen ikke lider unødvendig overlast. De fleste vil vel være enig i at et slikt samarbeid fungerer best når det er frivillig og ikke rekvirert eller påtvunget i fra begge sider innenfor de reglene folkeretten fastsetter om samarbeidet.

 

Ut i fra det ovenstående synes det eneste fornuftige være å anse det som straffritt og ikke rettsstridig frivillig å utføre et arbeid eller en tjeneste, som okkupanten lovlig etter folkeretten likevel kunne ha rekvirert. 

 

Men ved landssvikanordningen av 15.12.1944 ble som nevnt enhver frivillig bistand til tyskerne kriminalisert, selv om tyskerne med hjemmel i folkeretten kunne krevd  denne bistanden. Dog med det nevnte amnestiet for alle tyskerarbeidere som ikke var medlemmer i NS, se kap. 14.2. Men alle NS– medlemmene, også de helt passive ble tiltalt og de fleste straffet for bistand til fienden, se kap. 14.1. Under landssvikoppgjøret var hovedregelen at verken de største industriforetakene eller deres ledere og eiere heller ikke fikk noen straff for det utstrakte frivillige samarbeidet som foregikk med tyskerne under hele krigen, se kap. 14.4. Her var det ingen rettssikkerhet og likhet for loven. 

 

 

 

Lenke til neste kapittel 5.6

 

Kontakt og synspunkter:

rettmessig@gmail.com

 

Om nettstedet og forfatteren 

 

 

Bistanden er gitt etter pålegg fra okkupanten

Bistanden er gitt frivillig uten pålegg fra okkupanten

Okkupanten kan kreve bistanden etter folkeretten

 

1

 

3

Okkupanten kan ikke kreve bistanden etter folkeretten

 

2

 

4