Det urettmesige oppgjøret

Om rettsoppgjøret i Norge etter 2. verdenskrig

Kontakt og synspunkter:

rettmessig@gmail.com

 

Om nettstedet og forfatteren 

 

9 Riksrådsforhandlingene

 

Relevansen til landssvikoppgjøret

Årsaken til at riksrådsforhandlingene trekkes fram i forbindelse med landssvikoppgjøret, er at forhandlernes disposisjoner har stor relevans til hva det vil si å ”yte fienden bistand i råd eller dåd” slik det er angitt i § 86 i straffeloven av 1902. I tillegg kan vel et forsøk på å avsette kongen kunne sies å være et forsøk på å forandre Norges statsforfatning. Minimumsstraffen for det er 5 års fengsel i følge straffelovens § 98.

 

Høyesteretts oppnevning av Administrasjonsrådet og rådets virksomhet ble som nevnt i kap. 8 akseptert og godkjent av UK-45 uten at UK-45 tok standpunkt om hjemmelen for dette var å finne i folkeretten eller konstitusjonell nødrett. Helt annerledes stiller det seg med Stortingets hjemmeværende presidentskap og et klart flertall av stortingsrepresentantene som var involvert i riksrådsforhandlingene.  Det heter i konklusjonen om presidentskapet i UK. 45, Bind I, kap. II, side 291:

 

”Undersøkelseskommisjonen er foran kommet til det resultat at de forslag som Presidentskapet under riksrådsforhandlingene gikk med på å legge fram for Stortinget, lå utenfor Grunnloven, at Stortinget

ikke med hjemmel i konstitusjonell nødrett hadde adgang til å vedta dem og at de heller ikke var politisk forsvarlige.”

 

UK-45 uttaler dette om de involverte stortingsrepresentantene på side 292:

 

”Men det er et sørgelig faktum at mellom 90 og 100 stortingsmenn ga

forslagene sin tilslutning og derved faktisk ville ha bundet det storting

hvis flertall de utgjorde. Stortinget i 1940 ble ikke noe nødanker i farens

stund.

Særlig tungt må ansvaret — foruten på Presidentskapets medlemmer

— falle på de tingmenn som jevnlig ble tilkalt til de indre forhandlinger

og der talte for og rådet til ettergivenhet overfor de tyske krav. De var

alle i den stilling at nasjonen hadde krav på at de hadde holdt mot og

motstandsvilje oppe.”

 

Nå skulle en tro at en slik ”dom” fra UK– 45 ville vært mer enn god nok for å stille de involverte til ansvar under landssvikoppgjøret ved en riksrettssak. Det skjedde ikke. De involverte ble heller ikke tiltalt i regi av det vanlige rettssystemet under landssvikoppfjøret.

 

Om forhandlingene

Etter at Norge som stat hadde kapitulert ved Trondheimskapitulasjonen 10.6.1940 framsatte rikskommisar Terboven 13.6.1940 noen krav ovenfor Administrasjonsrådet som i følge UK– 45 kap.III, bind I på side 239  i hovedsak gikk ut på:

 

”1) Stortinget skulle sammenkalles.

2) Regjeringen Nygaardsvold skulle avsettes.

3) Kongen skulle avsettes.

4) Stortinget skulle velge en ny «forfatningsmessig» regjering.”

 

Professor Jon Skeie skriver i heftet ”Forhandlinger med tyskerne 1940” (1945) på side 15 flg:

 

”På den annen side skulle den tyske regjering trekke Reichkommissar tilbake og i stedet utnevne en overordentlig befullmektiget i kongeriket Norge; det tyske flagg skulle fires, og det norske flagg heises foran stortingsbygningen som et ytre tegn på at Stortinget hadde overtatt sine forfatningsmessige oppgaver.”

 

Det lå egenlig i kortene at denne nye regjeringen så i neste omgang skulle inngå en formell fredsavtale med Tyskland. Dette avstedkom en omstendelig forhandlingsprosess med mange nordmenn involvert. Stortingets presidentskap ble i ettertid av UK-45 tillagt hovedansvaret for riksrådsforhandlingene. Hele Stortinget ble i sept. 1940 innkalt for gjennom uformelle avstemminger i partigruppene å få klarlagt i hvilken utstrekning presidentskapet kunne ha ryggdekning i Stortinget for den avtalen de hadde til hensikt å foreslå overfor tyskerne. I tillegg spilte bl.a. høyesterettsjustitiarius Pål Berg og biskop Eivind Berggrav en sentral rolle under forhandlingene. Begge støttet intensjonen om å opprette et riksråd. Bergs rolle er omtalt i kap. 6.2

 

Her skal ikke gjøres noe forsøk på å gi noen sammenfattende framstilling av riksrådsforhandlingene. Disse er behørig beskrevet i UK. 45 sin innstilling i kap. III i Bind I og i et vel 200 siders vedlegg 9 til Bind I i innstillingen. Vedlegget er forfattet av professor Sverre Steen.

 

Det store og vanskelige stridsspørsmålet under forhandlingene ble spørsmålet om avsettingen av kongen. 27.6.1940 sendte Stortingets presidentskap et brev til kongen med anmodning om at han skulle abdisere. Kongen svare ved sitt andre ”nei” i et brev datert 3.7.1940. Forhandlingene med tyskerne stanset da opp, men ble gjenopptatt i september.

 

Her gjengis bare et brev til Hitler og det som må anses som det siste avtaleutkastet fra norsk side.

 

Brevet til Hitler ble 18.6.1940 overlevert til tyskernes sjefsforhandler Delbrügge. Det var undertegnet av alle medlemmene av Stortingets hjemmeværende presidentskap og hadde følgende ordlyd i følge UK– 45, Bind I ,vedlegg 9, side 77 og 78:

 

”Til

 

Det tyske folks Fører.

 

Den vilje til så vidt mulig å respektere norsk konstitusjon som ble

vist av okkupasjonsmakten derved at dens representanter medvirket til dannelsen av det av Høyesterett oppnevnte Administrasjonsråd,

reddet landet fra en uoverskuelig krise. Den samme vilje er kommet

fram i Reichskommissar Terbovens tale, hvor han sier:

 

«Det tyske folk rekker fram, ærlig, oppriktig og uten forbehold

en åpen hånd til det norske folk, og er parat til kameratslig sam-

arbeid på grunnlag av gjensidig aktelse.»

 

De oppgaver som der Reichskommissar fremstillet som felles for

nordmenn og tyskere, vil det være enighet om blandt nordmenn.

 

Han uttalte at han hadde »bare et eneste mål, nemlig: Å sette

i gang igjen og gjennomføre det fredelige gjenreisningsarbeid av det

norske næringsliv med alle til rådighet stående midler, og det i hele

befolkningens interesse. Innenfor rammen av en slik oppgave kan

det etter mine begreper ikke eksistere noen forskjell, og slett ingen

motsetning mellom min vilje og en patriotisk norsk holdning.»

 

Den således utstrakte hånd og det klart fremlagte program står

i samsvar med der Fuhrers hilsen til delt norske folk, hvor han aner-

kjenner landets strid og gir uttrykk herfor gjennom den usedvanlige

handling å frigi de norske krigsfanger.

 

Ved de etter 9. juni førte foreløpige forhandlinger mellom tyske

og norske representanter er det fra begge sider vist vilje til å finne

en ordning av det indre norske styre som kan tilfredsstille begge par-

ters saklige interesse, noe som lover godt for det fremtidige forhold

mellom partene.

 

I samsvar med dette har Stortingets Presidentskap i dag for Reichs-

kommissar Terboven fremsatt et forslag til midlertidig ordning av

styret i Norge. Vi foreslår at det istedenfor Kongen og regjeringen

Nygaardsvold opprettes et norsk Riksråd. Forslagelt er fremsatt i tillit

til at ordningen av det tyske okkupasjonsstyre i Norge vil undergå

en tilsvarende forandring.

 

Det norske folk er beredt til å slutte fred med Tyskland hvis det

tyske Rikes Fører mener at tiden hertil er kommet. Skjønt kampen i

Norge naturligvis har voldt sår for folk og land, så er krigen dog fra

begge parters side ført på en slik måte at disse sår kan læges.

 

Norge har siden 872 alltid vært et kongerike. Etter 500 års for-

ening, dels med Danmark og dels med Sverige, fikk det sitt eget konge-

hus i året 1905. Av folket ble dette følt som en gjenreisning av det

norske rike. Det nasjonale kongedømme er derfor som institusjon fast

forankret i folkets hjerte. Disse følelser ble særlig styrket da arve

prins Harald ble født for fire år siden, som den første norske konge

sønn som var født i landet på mange hundre år. Særlig arveprinsen

oppfattes derfor i folket som et nasjonalt symbol.

 

Det er blitt forsikret oss fra tysk side at Norges forfatningsmes-

sige statsform som kongerike også skal bestå i fremtiden. For det

norske folk er dette av den største verdi.

 

Skjønt det fra norsk side er rettet anmodning til Kongen om å

abdisere for seg og sitt hus, vil vi under hensyntaken til vår historiske

utvikling anmode om att hermed adgangen til i sin tid å tilby arveprins

Harald den norske trone, ikke må være stengt. Vi har den sikre over-

bevisning at tysk høysinn i denne sak vil bidra avgjørende til å

fremme den vennskapelige utvikling mellom Norge og Tyskland, som

også er vårt mål.

 

Oslo, 18. juni 1940”

 

I en beretning utarbeidet av en komité nedsatt av sentralstyret i Det Norske Arbeiderparti utgitt i 1945 er det side 26 gjengitt at følgende skjedde i møtet 18. 6 1940 hvor Delbrügge fikk brevet til Hitler:

 

”Dessuten  avga  presidentskapet  overfor  de  tyske  forhandlere følgende  erklæring:

 

Skulle  Kongen  ikke  innen  14  dager  ha  etterkommet  vår  henvendelse,  forplikter vi  oss  til  å  søke  utvirket  stortingsvedtak  for  kongehusets tilbaketreden.”

 

I september 1940 ble forhandlingene gjenopptatt. Presidentskapet holdt sitt løfte om å prøve å få ryggdekning i Stortinget for et vedtak om å avsette kongen. Hele Stortinget ble som nevnt ovenfor, innkalt i begynnelsen av september for gjennom uformelle avstemminger i partigruppene å få klarlagt i hvilken utstrekning presidentskapet kunne ha ryggdekning i Stortinget for den avtalen de hadde til hensikt å foreslå overfor tyskerne. Denne avtalen innebar i praksis en avsetting av kongen. Det endelige avtaleutkastet fra norsk side kom til å lyde slik i følge beretningen i fra DNA– komitéen på side 49 og 50:

 

”Forslag  til  vedtak  av  Stortinget  lagt  fram  av  presidentskapet  for  Stortingsgruppene 17.  september  1940,  etter  avtale  med  tyskerne.

 

I.

1.  Den  fullmakt  som  ble  gitt  regjeringen  Nygaardsvold  i  møtet den  9.  april  er uvirksom.

 

2.  Regjeringen  Nygaardsvold  kan  ikke  lenger  godkjennes  som regjering.

 

3.  Da  Kongen  er  utenfor  landets  grenser,  er  han  ute  av  stand  til  å  utøve  sine forfatningsrettslige  funksjoner.

I  erkjennelse  av  denne  situasjon  og  med  hjemmel  i  den  konstitusjonelle nødrett  beslutter  Stortinget:

Kong  Håkon  VII  trer  for  seg  og  sitt  hus  tilbake  som  Norges  Konge  inntil  kongehusets  stilling  er  endelig  avgjort  ved  fredsslutningen.  Kongehusets  forfatningsmessige  rettigheter  og  plikter  settes  ut  av  kraft.

 

4.  Norges  konstitusjonelle  statsform  som  kongerike  skal  bli  stående  også  i  fremtiden.

 

5.  Riksrådet  overtar  inntil  videre  regjeringens  forretninger  og  Kongens  forfatningsrettslige  funksjoner.

Nyvalg  til  Stortinget  settes  til  etter  fredsslutningen,  idet  det  pålegges  riksrådet  å  anordne  nyvalg  så  snart  forholdene  tillater  det,  men  senest  6  måneder etter  fredsslutningen.

 

6.  Inntil  nyvalg  får  riksrådet  fullmakt  til i samsvar  med  pkt.  5  å  fatte alle vedtak som er påkrevd for  landets vel.

7.  De  stortingsmedlemmer  som  for  tiden  befinner  seg  i  utlandet,  blir  ikke  innkalt under  resten  av  Stortingets funksjonstid  og  gis  ikke  adgang  til  å  ta  del  i  møtene.

 

II.

a)  At  Stortingets  presidentskap  har  oppnevnt  det  under  I  nevnte  riksråd  godkjennes.

 

b)  Riksrådet  utøver  Kongens  forfatningsrettslige  funksjoner  inntil  et  nyvalgt storting  bestemmer  noe  annet.

Stortinget  gir  riksrådet  fullmakt  til  å  gjøre  alle  vedtak  som  det  finner påkrevd  for  landets  vel,  herunder  også  vedtak  som  under  normale  forhold gjøres  av  Stortinget.  Lovbeslutninger  gis  som  provisoriske  anordninger.

De  vedtak  som  er  gjort  av  Administrasjonsrådet  blir  ved  å  gjelde til  riksrådet  vedtar  noe  annet.  Stortingets presidentskaps  myndighet  og  stilling  overfor  Stortingets  budsjett,  Stortingets  indre  anliggender,  Stortingsbygningen  og  Riksrevisjonen  blir  som  før.  Riksrevisjonens  stilling  blir  som  før.

 

c)  For  riksrådets  formann  fastsettes  lønn  som  for  statsminister  bestemt  og  for  riksrådets  øvrige  medlemmer  lønn  som  for  statsråder.

 

III.

Mandatene  for  Stortingets  medlemmer  varer  til  et  nytt stortingsvalg  har funnet  sted.

 

IV.

De  valg  på  medlemmer  av  forskjellige  institusjoner  som  skulle  vært  foretatt av  Stortinget  i  år,  utsettes,  og  medlemmene  fungerer  inntil  videre.

 

V.

Når  et  medlem  av  riksrådet  ønsker  å  bli  løst  fra  sitt  verv,  eller  når  riksrådet tar  sikte  på  endringer  i  sin sammensetning,  foretas  disse  av  riksrådet  i  samråd  med presidentskapet.”

 

I følge beretningen på side 49 fikk dette forslaget støtte av 86 og ikke støtte av 47 av de stortingsrepresentantene som stemte ved den rådgivende avstemmingen i stortingsgruppene til partiene. Legger man til medlemmene i presidentskapet som også var stortingsrepresentanter blir den opplysningen som er gjengitt innledningsvis fra UK– 45 riktig:

 

”Men det er et sørgelig faktum at mellom 90 og 100 stortingsmenn ga

forslagene sin tilslutning og derved faktisk ville ha bundet det storting

hvis flertall de utgjorde. Stortinget i 1940 ble ikke noe nødanker i farens

stund.”

 

En må være klar over at bestemmelsen i punkt I 3 ovenfor om at kongehusets endelige stilling skulle endelig avgjøres ved fredsslutningen kun var en proforma bestemmelse. Hvis Tyskland hadde vunnet krigen, er det fullstendig utenkelig at tyskerne ved en fredsslutning hadde latt noen i det daværende kongehus komme tilbake som regent.

 

Bistand til fienden?

Riksrådsforhandlingene løp ut i sanden. 25.9.1940 skar rikskommisar Terboven igjennom. Han forbød de politiske partiene unntatt NS, oppløste Administrasjonsrådet og innsatte de kommisariske statsrådene i stedet for Administrasjonsrådet. Det er all grunn til å hevde at Terboven reddet de som var involvert i riksrådsforhandlingene fra virkelig i å bli dypt involvert i å gi bistand til fienden.

 

Likevel viser riksrådsforhandlingene at viljen til å fortsette med å gi bistand til fienden, samt å utvide denne bistanden langt ut over Administrasjonsrådets rammer og mandat helt klart var tilstede blant de involverte.  Men ingen av de involverte ble som nevnt innledningsvis tiltalt for bistand til fienden eller fikk noen straff i relasjon til deltakelse i riksrådsforhandlingene med forsøket på å avsette kongen, og derved også et forsøk på å forandre Norges statsforfatning. Her var brudd både på straffelovens § 86 og § 98 sett i relasjon til hva NS medlemmer ble dømt for.  Var det rettferdig i relasjon til det andre ble straffet for under landssvikoppgjøret? Spørsmålet drøfte i kap 14.

 

 

Lenke til neste kapittel 10