Det urettmesige oppgjøret

Om rettsoppgjøret i Norge etter 2. verdenskrig

Kontakt og synspunkter:

rettmessig@gmail.com

 

Om nettstedet og forfatteren 

 

7 Stortingets rolle

Det Stortinget som ble valgt i 1936, skulle egentlig bare ha sittet i 3 år, men Stortinget vedtok selv i 1938 å forlenge perioden med et år, d.v.s normalt skulle det vært holdt nytt stortingsvalg høsten 1940.

 

Stortingets ansvar

Det som i ettertid Stortinget kan klandres mest for  i relasjon til Norges situasjon før 2. verdenskrig, er at det ikke greip inn overfor regjeringen Nygaardsvold og sørget for større bevilgninger til forsvaret. Derved kunne Stortinget også lagt føringer for et bedre og mer moderne forsvar som burde ha hatt gode muligheter til å stå i mot den tyske invasjonen 9.4.1940.

 

Ut i fra det som ble sagt, og det som ble vedtatt under stortingsmøtene på Hamar og Elverum, er det neppe tvil om at de fleste stortingsmennene ønsket en forhandlingsløsning, som ikke betydde krig, se kap. 2.6. I ettertid er det også lett å se at Stortinget kunne lagt sterkere føringer for regjeringen Nygaardsvold under stortingsmøtene 9.4.1940 for å  forhandle om å komme til en løsning med tyskerne, som kunne hindret krigen i Norge og derved mye nød og ødeleggelse.

 

Dernest kom Stortingets presidentskap til å spille en vesentlig rolle under riksrådsforhandlingene sommeren 1945. Ved uformelle prøveavstemminger medio september 1940 blant stortingsrepresentantene var det til sist nesten 2/3 flertall (86 for  og 47 mot ) blant de som stemte for å avsette kongen etter anbefaling fra det hjemmeværende presidentskapet i Stortinget. Dommen i fra UK-45 var klokkeklar slik den framkommer i konklusjonen på side 292 i UK. 45, Bind I, kap. II,:

 

”Men det er et sørgelig faktum at mellom 90 og 100 stortingsmenn ga

forslagene sin tilslutning og derved faktisk ville ha bundet det storting

hvis flertall de utgjorde. Stortinget i 1940 ble ikke noe nødanker i farens

stund.”

 

Riksrådsforhandlingene behandles i et eget kapittel 9, og dette kommenteres ikke nærmere her.

 

Etter frigjøring er den vesentligste anklagen mot Stortinget at det ikke stoppet Londonregjeringens nye kriminallovgivning og den nye rettergangslovgivningen for landssvikoppgjøret. Dette drøftes nedenfor.

 

Diskusjonen om det 89. Storting

Etter at Terboven skar igjennom og endelig brøyt riksrådsforhandlingene 25.9.1940 spilte Stortinget ikke lenger noen politisk rolle i Norge før etter frigjøringen. Da oppstod spørsmålet om det Stortinget som var valgt i 1936, igjen skulle kalles inn. Om det oppstod det stor strid. Særlig var det sterke krefter i den politiske hjemmefronten som ønsket at det gamle Stortinget ikke skulle kalles inn. I tillegg ønsket hjemmefronten at kongen skulle utnevne en ny regjering uten noen parlamentarisk medvirkning eller godkjenning.

 

I pamfletten ”Stortinget” (1945) går professor Jon Skeie igjennom en del av de argumentene som ble brukt for å hindre at Stortinget, som ble valgt i 1936, skulle tre sammen igjen i 1945:

 

· Valgperioden løp ut i 1940

· Vi trenger et styre som kan slå hurtig og hardt ned på opprørsforsøk fra kommunistene.

· Under arbeidet med de første store og vanskelige gjenreisningsoppgaver kan ikke kongen være bundet av et Storting.

· Stortinget er kompromittert ved forhandlingene med det tyske okkupasjonsstyret sommeren og høsten 1940.

 

Skeie kommer med motargumenter i forhold til alle disse argumentene, men hans kraftigste argument kommer på side 7.

 

”Det ville være et åpenbart grunnlovsbrudd (et statskupp) om kongen ville prøve å styre landet uten storting, selv om det skulle vare noen måneder, noen uker eller noen dager.”

 

De hjemmeværende stortingspresidentene ønsket å kalle sammen det gamle Stortinget så snart som mulig, men den diskusjonen som oppstod hindret dem i det. Skeie Skriver på side 26 og 27 i ”Landssvik” følgende:

 

”Etter at lederne av den politiske hjemmefront hadde måttet oppgi forsøket på å hindre at Stortinget i det hele kom sammen, søkte man å forhale innkallelsen med den påstand at presidentskapet ikke hadde noen rett til å sammenhalle stortinget før det var truffet avtale med regjeringen herom”

 

I en fotnote på side 27 til ovennevte utsagn skriver Skeie:

 

”Det synes endog å ha vært tale om at presidentskapet håtte ha ”hjemmefrontens” tillatelse.

 

Striden endte med at den hjemvendte hovedpresidenten, Hambro, som hadde vært i utlandet under hele krigen etter at kan flyktet sammen med regjeringen, skar igjennom og innkalte Stortinget slik at det endte opp med å tre sammen 14.6.1945.

 

Det kompromitterte Stortinget.

Det 89. Storting trådte sammen til tre sesjoner sommeren og høsten 1945, og avsluttet sine forhandlinger 24.11.1945. Det er all grunn til å anta at beskyldningene om at Stortinget, som var valgt i 1936, var blitt grovt kompromittert under riksrådsforhandlingene sommeren 1940 hadde  gjort et sterkt inntrykk på Stortingets medlemmer. Resultatet ble at dette vingestekkede Stortinget ikke turde å røre ved hjemmefrontens landssvikeranordning av 15.12.1944 (med Londonregjeringens godkjenningsstempel). Stortinget tuklet heller ikke med noen av Londonregjeringens andre nye kriminallover eller de nye rettergangsreglene.

 

Etter en henvendelse statsminister Nygaardsvold og etter innstilling i fra stortingets presidentskap, gjorde det 89. Storting 13.7.1945 følgende enstemmige vedtak:

 

”De under 16. juni 1945 overleverte provisoriske anordninger som inntil de er behandlet av Stortinget er gjeldende lov, utstår til behandling av neste Storting.”

 

I denne sammenheng må en huske på at de hjemmeværende presidentene i stortingets presidentskap (alle unntatt Hambro) ikke ønsket å komme med noen kontroversielle utspill som kunne bidra til at de ble stilt for riksrett. Skjønt det burde overhode ikke vært kontroversielt om Stortinget når det først kom sammen, hadde gått igjennom og vedtatt eller forkastet Londonregjeringens straffeanordninger (spesielt landssvikanordningen av 15.12.1944 og den nye anordningen om rettergangsordningen i landssviksaker av 16.2.1945). Da ville man unngått den beklagelige ”bordet fanger” situasjonen som oppstod når Stortinget først fikk straffeanordningene til behandling i 1947, se nedenfor.

 

I praksis nøyde det kompromitterte Stortinget seg med å strø sand på beslutningen fra 4 forskjellige provisoriske anordninger om å gjeninnføre dødsstraffen  i den sivile og militære straffeloven samt overfor utenlandske krigsforbrytere. I Odelstinget 29.6.1945 stemte 104 for og kun 4 i mot.

 

De 10 andre lovene det 89. Storting vedtok i 1945, handlet om det kommende stortings- og kommunevalg, foreløpig ordning av det kommunale styre, om fangst av hval, om innskudd og oppgjør ved det norske innskudd– og trekkontor, om ekstra kommunal tilleggsskatt , om visse finansielle tiltak, om tillegg til straffeprosessloven, utfyllende bestemmelser om det kommende kommunevalget og til sist om endringer i alderstrygden.

 

Som en kontrast til denne noe bedrøvelig innsatsen, fortsatte både regjeringen Nygaardsvold og Gerhardsens 1. og 2. regjering ufortrødent med å gi til sammen 47 provisoriske anordninger  t.o.m. 21.12.1945 som i praksis fikk lovs gyldighet . Flere av disse nye anordningene hadde klar relevans til landssvikoppgjøret og bestod til dels av endringer i straffeanordningene fra krigstiden.

 

Det 89. storting vedtok som nevnt ganske enkelt med unntak av stadfestelsen av gjeninnføring av dødsstraffen å utsette stortingsbehandlingen av alle de provisorske anordningene både fra før og etter frigjøringen til behandling av det neste Stortinget, som ble valgt 8.10.1945. Først 6. februar 1947 fikk det 91. Storting landssvikanordningen av 15.12.1944 til behandling i lovs form. Det er ganske uforståelig at det skulle ta godt over et år fra det nyvalgte Stortinget trådte sammen til de fikk somlet seg til å behandle landssvikeranordningen av 15.12.1944. I tillegg må det være ganske unikt at Justiskomitéen i Stortinget har utalt seg om et lovforslag komitéen selv legger fram slik det  framgår av Inst. O. I-1947 på side 2:

 

”Og når nemnda ser på saka no—med den røynsle og etterpåklokskap som tida har gjeve—er ho komen til den meining at det hadde vore likeso greit for ettertida og for rettsuppgjeret i dag um straffe– og ansvarsparagrafane frå 15. desember 1944 hadde uskrivne.”

 

Men bordet fanget ut i fra et prinsipp om likhet for loven. Stortingesrepresentantene syntes ikke de hadde noe annet valg enn å godta det som helst burde vært uskrevet. De kunne ikke fjerne en lov som mange tusen nordmenn allerede var dømt etter, og nye tusen stod for tur.

 

Som nevnt ovenfor, kom det 89. Storting sammen 14.6.1945. Enn om dette Stortinget hadde gitt seg i kast med landssvikeranordningen av 15.12.1944? Forhåpentligvis hadde de  kommet til samme resultat som Justiskomitèen i 1947. Den gamle balanserte og vel gjennomtenkte straffeloven av 1902 var fullgod til å gjennomføre et godt og rettferdig rettsoppgjør etter krigen. Formodentlig ville vi da fått et helt annerledes og mye mer rettferdig rettsoppgjør. De svært uheldige konsekvensene av landssvikoppgjøret, slik det ble, drøftes i kap. 14.

 

Men det 89. Stortinget turde ikke røre med hjemmefrontens hevngjerrige og urettferdige landssvikanordning, jevnfør kap. 12. Da ville medlemmene nok blitt beskyldt for mer enn å ha blitt kompromittert og vært unnfallende under riksrådsforhandlingene. De turde ikke engang sette foten ned for at 3 regjeringer fortsatte  å trenge seg inn på Stortingets konstitusjonelle enemerker ved å utferdige til sammen 47 nye provisoriske anordninger i tiden 12 juni til 21 desember 1945.

 

 

Lenke til neste kapittel 8